Kronikk: Sentralbanksjefer skal man lytte til

Alltid, uansett. Øystein Olsen holdt nylig sin tiende årstale som sentralbanksjef. Han viste til lange linjer i behovet for omstilling av norsk økonomi, og betydningen av en ansvarlig bruk av oljepenger i statsbudsjettet.
På regjeringspartienes perspektivkonferanse samme uken var budskapet at «nå er det alvor». Fremover vil vi i større grad enn tidligere merke utfordringene knyttet til en raskere aldrende befolkning og avtagende vekst i Oljefondet. Veksten i inntektene bremser opp, mens utgiftene vokser raskere. For å motvirke utviklingen trenger vi en sterkere vekst privat sektor og flere jobber som bidrar til statsbudsjettet, ikke flere jobber som lever av statsbudsjettet.
Da Stortinget samlet seg om handlingsregelen i 2001, pekte Høyre og en enstemmig finanskomité på at man ved innfasingen av oljeinntekter skulle prioritere vekstfremmende skatte- og avgiftslettelser og satsing på infrastruktur, utdannelse og forskning.
De siste 20 årene har vi gradvis faset oljeinntektene inn i norsk økonomi. Men det er egentlig ikke oljeinntektene vi har brukt. Vi har brukt avkastningen fra oljeinntekter som er lagt til side, i Oljefondet. Denne planlagte bruken av inntekter har gjort det mulig for Norge å utvikle velferdssamfunnet videre samtidig som vi bygger fremtidskapital gjennom investeringer og kunnskap.

Det er derfor ikke overraskende at utgiftene over offentlige budsjetter har økt de siste tiårene. Det har vært planlagt, og det har vært bred politisk oppslutning om dette. Innfasingen av oljeinntektene på statsbudsjettet har samtidig vært lavere enn handlingsregelen tilsier. Den samlede veksten i offentlig konsum og investeringer siden 2013 er på nivå med veksten de foregående seks rødgrønne årene, målt som andel av norsk verdiskaping. Forskjellen er likevel stor i hva pengene har gått til. Mens halvparten av veksten under denne regjeringen har gått til investeringer, gikk 85 prosent av veksten til økt offentlig konsum de foregående seks rødgrønne årene. For meg og min regjering har det vært viktig å investere for fremtiden, ikke minst i veier og jernbane. I tråd med våre løfter til næringslivet før valget i 2013.
Artikkelen fortsetter under annonsen

Likevel er det over tid en risiko for at en stadig voksende offentlig sektor går på bekostning av privat næringsliv. Det vil gå ut over økonomiens skaperkraft og konkurranseevne. Derfor er det også vært viktig for regjeringen å bruke en del av inntektene på å gjøre det mer lønnsomt å jobbe og skape flere jobber gjennom å senke skattene, slik at vekstkraften i Norge styrkes, makt fordeles og staten ikke blir for stor. Denne regjeringen har brukt over 25 milliarder kroner på skattelettelser, og de har vært målrettet mot å styrke norsk næringsliv og folks privatøkonomi. For oss er det viktig at norske jobber har en solid base av norske eiere som kjenner vårt samfunn. Det er også en fordel i nedgangstider.
Lønnsnivået i Norge er høyt sammenlignet med andre land, og slik ønsker vi at det skal være. Vårt fortrinn ligger i kunnskapsbaserte virksomheter, godt skodde arbeidstagere og utvikling av avanserte varer og tjenester. Derfor investerer regjeringen mer av offentlige midler i kunnskap. Vi har også lyktes med å vri sammensetningen av offentlige utgifter. Overføringer fra det offentlige gjennom trygder og subsidier utgjør en stadig mindre andel av utgiftene og vi investerer mer.

I den kommende perspektivmeldingen trekker vi opp utsiktene særlig frem mot 2030, i en situasjon der det økonomiske handlingsrommet fremover blir mindre. En offensiv politikk for fremtiden har tre hovedelementer. For det første må vi sørge for å ha et vekstkraftig næringsliv som skaper flere lønnsomme jobber, med et godt skattesystem med lave satser. For det andre må vi legge til rette for at flest mulig tar del i arbeidslivet. Etter hvert som vi blir friskere og lever lenger, må det bli lønnsomt for den enkelte å stå lenger i jobb. Vi må inkludere flere, og sørge for at unge raskt kommer inn i arbeidslivet. For det tredje må vi omstille oss til grønn vekst. Vi legger opp til ambisiøse klimamål for Norge og Europa frem mot 2030. Det får vi ikke til uten innovasjon, nyskapning og kundeorientering fra næringslivet.
Sentralbanksjefen sa også at norsk økonomi er mindre oljeavhengig enn før. Omstillingen er på vei. Arbeidsledigheten er lavere enn på ti år, og yrkesdeltagelsen har steget de to siste årene. Offentlige utgifter skal fortsatt innrettes slik at vi ruster Norge for fremtiden, uten å fortrenge nødvendig vekst i private næringsliv.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her. Läs mer…

Vaksinerevolusjon er underveis – men for hvem?

Nylig ble det kjent at en vaksine mot det nye koronaviruset kan være klar for testing på dyr innen en måned, og på mennesker innen tre måneder. Slikt tar vanligvis flere år. Men ny teknologi gjør jobben rekordraskt.
Den nye vaksineteknologien bruker en av livets egne «byggeklosser» – mRNA. Dette er en «arbeidskopi» av genene (dna) kroppen må lese for å drive livsprosessene i cellene våre.
Forskningen på mRNA er i en rivende utvikling, men drives i stor grad av et lite antall kommersielle selskap. I folkehelseperspektiv er dette problematisk.
Vaksiner og medisiner basert på mRNA ser nemlig ut til å bli ekstremt dyre, i likhet med allerede tilgjengelige medisiner som utnytter andre typer RNA (molekylfamilie som i sin oppbygging ligner dna). Om alle, og spesielt de fattigste, skal få del i helserevolusjonen som mRNA-teknologi åpner for, må forskningen foregå i full bredde og ikke begrenses til private aktører.
Derfor bør myndigheter hjemme og ute satse på denne teknologien.
Artikkelen fortsetter under annonsen

La det være sagt; vaksiner slik de finnes i dag, er et solid fundament for global helse.
Utvikling av tradisjonelle virusvaksiner starter ofte med at et sykdomsfremkallende virus – eller deler av det – isoleres og etterpå gjøres mer eller mindre inaktivt. Så injiseres det i kroppen, for å skape en ønsket immunrespons.
Strategien har virket, helt siden slutten av 1700-tallet da den første koppevaksinen ble til.
Siden har mye skjedd. Vaksiner reddet 122 millioner barneliv mellom 1990 og 2017, ifølge Bill & Melinda Gates private stiftelse til støtte for vaksineutvikling.
Likevel er forbedringsmulighetene store.
Vaksineutvikling, slik det gjøres i dag, er komplisert. Mye er usikkert og må testes underveis. Dette er tidkrevende.
I tillegg må viruset i vaksinen gjøres «akkurat passe sykdomsfremkallende». Blir påvirkningen for liten, uteblir beskyttelsen. Skulle den bli for stor, blir mottageren syk.
Flere av dagens vaksiner inneholder dessuten spor av forbindelsen formalin, som kan gi allergiske reaksjoner. Også dette elimineres med mRNA-vaksiner.
Så hva er hemmeligheten bak dette?
mRNA er en «instruksjonsbok» cellene bruker til å lage proteiner, som i sin tur står for blant annet omsetning av næring i kroppen, nedbryting av skadelige stoffer og fornying av kroppen. De fleste vanlige medisiner fungerer ved å endre på funksjonen til slike proteiner. Men ofte er endringen upresis. Det skaper alt fra ubetydelige til livstruende bivirkninger.
mRNA består av fire komponenter som forkortes A, U, C og G. Rekkefølgen leses av cellene som bokstaver i en oppskrift. Om mRNA-«teksten» ikke leses, har den ingen effekt og dermed ingen bivirkninger. Men hvis den blir lest, lager kroppen akkurat det proteinet den trenger – og bare det, til rett tid og på rett sted.
For vaksiner åpner dette fantastiske muligheter.
Så snart gen-sammensetningen til et nytt virus er kartlagt, kan vi kode de viktige delene av viruset inn i et syntetisk mRNA – som vi så tilfører kroppen i en vaksine.
Kroppen bruker bruksanvisningen til å lage et nytt protein. Immunforsvaret reagerer, men utvikler sin beskyttende respons uten fare for infeksjon. Dermed er kroppen klar for å bekjempe viruset når det kommer.
Utfordringen har vært todelt: Dels at mRNA er krevende å produsere og håndtere. Dels at det har vært vanskelig å levere «arbeidskopiene» intakte der de skal virke, inne i cellene. Men ved å pakke inn mRNA i bitte små kuler av fettstoffer, har fagfolk overvunnet problemene.
Dermed ligger veien åpen for å behandle en hel rekke sykdommer.
Listen over mulige bruksområder spenner fra medisinering mot kreft, arvelige genfeil og nevrologiske sykdommer – til vaksiner mot infeksjoner.
Artikkelen fortsetter under annonsen

Vis alle stillingerVed Sintef forsker vi nå på bruk av mRNA, levert i nanopartikler, til behandling av såkalt trippel-negativ brystkreft, en av de mest dødelige kreftformene. Dette gjør vi i regi av prosjektet EXPERT som finansieres fra EU med 150 millioner kroner.
Slike nanopartikkel-baserte løsninger har den egenskapen at mRNA-delen enkelt kan byttes ut uten at medisinen fordeler seg annerledes i kroppen. Når ny viten om en sykdom dukker opp, kan veien til en velfungerende medisin dermed bli kort.
Baksiden av medaljen er det høye prisnivået RNA-medisiner har hatt. Her ligger utfordringen. Ved å styrke offentlig finansiert forskning på feltet, kan myndigheter verden over forhindre at produksjon av mRNA-legemidler forbeholdes prisdrivende monopoler.
Bare slik kan mRNA-teknologien bli til gagn for alle, i tråd med FNs bærekraftsmål.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Forskningen

Hvem: Norbert Pardi, Michael J. Hogan, Frederick W. Porter, Drew Weissman
Hva: mRNA vaccines – a new era in vaccinology
Hvor: Nature Reviews Drug Discovery 17 pp. 261–279 (2018) Läs mer…

Norges Bank bommet enda mer!

I mitt innlegg om Norges Bank og oljeavhengigheten (DN 19. februar) påpekte jeg at leveransene fra Fastlandet til oljesektoren ble uteglemt i årstalens illustrasjon av Fastlandets handelsbalanse. Fastlandsøkonomien har et underskudd på handelsbalansen på 12 prosent av bnp, men har oljeinntekter på kun ni prosent for å dekke dette underskuddet, var bankens analyse. Altså at Fastlandet går med et underskudd på tre prosent av bnp. Men la jeg til en «nettoeksport» fra Fastlandet til oljesektoren på seks prosent av bnp fikk jeg et overskudd for Fastlandet på tre prosent.

Men «eksporten» fra Fastlandet til oljesektoren er ikke seks prosent av bnp som jeg skrev, men vel åtte prosent. Ved en inkurie trakk jeg fra all direkte og indirekte oljerelatert import fra utlandet og det er selvsagt feil i dette regnestykket. Denne importen er jo allerede belastet Fastlandet i Norges Banks beregning.
Fastlandet går med fem og ikke tre prosent i pluss. Jeg minner om at mine tall heller ikke er fasiten for Fastlandets driftsbalanse uten oljesektoren, men mitt startpunkt er det relevante. Vi kan jo ikke legge til grunn at nesten ti prosent av våre sysselsatte og de bedriftene de arbeider i ikke kan brukes til noe som helst fornuftig den dagen oljealderen er over. De er jo i full gang med omstillingen allerede.
Jeg venter spent på bankens rettelse. Den blir mer krevende enn min.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.
Artikkelen fortsetter under annonsen Läs mer…

Wilhelmsen, Sjølie og eierstyring

I DN 20. februar kritiserer Stein Sjølie (tidligere NUES) mitt utsagn om at det børsnoterte Wilhelm Wilhelmsen Holding (WWH) kan miste markedsverdi hvis familiens kontroll med WWH glipper.
Øyvind Bøhren (Foto: Pressebilde) Mer…
Mitt teorigrunnlag er at WWH har en personlig eier som både har sterke økonomiske incentiver og tilstrekkelig makt til å drive aktiv eierstyring. Mitt empirigrunnlag er data fra mange land og en stor studie vi nå gjør i Norge. Disse viser at bedrifter med konsentrert eierskap utøvd av familier gir adskillig høyere avkastning enn annet konsentrert eierskap. Dette gjelder selvfølgelig ikke for enhver familiekontrollert bedrift, men er en sterk tendens. Jeg påsto da heller ikke at Wilhelm Wilhelmsen Holding med sikkerhet vil miste markedsverdi hvis familiekontrollen glipper.
Et konsentrert familieeierskap som i WWH er sjeldent i børsnoterte selskaper. Det typiske er spredt, upersonlig eierskap, som gir mye makt til ledere med svake eierincentiver. Det er for øvrig slike bedrifter med mange passive eiere NUES-reglene primært er laget for.
Sjølie synes å mene at problemet for Wilhelm Wilhelmsen Holding er at organiseringen av eierskapet innad i familien avviker fra prinsippet om en-aksje-en-stemme. Dette er imidlertid et helt annet faglig spørsmål enn om prinsippet bør følges av børsnoterte bedrifter med tusenvis av eiere uten sosiale bånd, hvor Sjølies sannhetsvitner kommer fra. Det er velkjent for familiebedrifter at jo flere generasjoner og eiere, desto mer krevende er det å holde eierskapet samlet. Det finnes flere løsningsmodeller, inklusive aksjer med stemmeovervekt. Jeg tror hverken Sjølie eller jeg har faglig grunnlag til å rådgi Wilhelmsen-familien her fordi vi ikke vet mer om saken enn andre synsere.

Sjølie avslutter slik: «Det fremkommer av DNs artikkel at skipsrederen er rådsmedlem og bidragsyter til Senter for eierforskning, som professor Bøhren har ledet». Denne insinuasjonen om korrupsjon kunne Sjølie ha spart seg. For det første var det jeg som ba DN opplyse dette, nettopp for å varsle om mulig interessekonflikt. For det andre har Senteret ni andre bidragsytere, inklusive Norges forskningsråd. For det tredje vet jeg såre vel at min verdi som forsker forutsetter faglig uavhengighet av bidragsytere.
Artikkelen fortsetter under annonsen

Uavhengighet impliserer imidlertid ikke at forskere må unngå mediesaker hvor det er koblinger til de involverte. I så fall ville jo enhver kunne stilne en forsker ved å tilby finansiering. Jeg tror det er bedre at forskere bruker sin faglighet i mediene, lar synsingen ligge, forstår verdien av uavhengighet, og opplyser om mulige interessekonflikter. Da kan forskere også tåle sleivspark av Sjølies type.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her. Läs mer…

Innlegg: Bærekraft er ingen skjønnhetskonkurranse

Per-Martin Norheim-Martinsen Mer…Universitetene og høgskolene kan og bør være dem som bryter ut av denne grønnvaskingsretorikken, fordi det er vår plikt som forvaltere av kunnskap, kritisk tenkning og unge menneskers fremtid.
Forslaget til ny lov om universiteter og høgskoler, som ble presentert 13. februar, anbefaler at et av hovedformålene med våre universiteter og høgskoler skal være å «bidra til en miljømessig, sosial og økonomisk bærekraftig utvikling». Det er et ansvar jeg som viserektor ved landets tredje største universitet, tar på ytterste alvor. Nok prat nå – det er tid for handling.
La det være klart: Universitetene og høgskolene skal gjøre sitt – fortrinnsvis også gå i front – når det gjelder å redusere klimaavtrykket av vår virksomhet gjennom kutt i flyreiser, kildesortering, effektiv drift av bygg og anlegg, og så videre. Alt det som lar seg tallfeste, måle og sammenligne i form av mer eller mindre dekkende klimaregnskap.
Men la oss ikke gå i fellen hvor vi konkurrerer om å gjøre småting riktig, heller enn å gjøre de riktige tingene. Klimaregnskap er kun et verktøy for å fortelle oss hvor vi kan redusere vårt klimafotavtrykk på ting vi allerede gjør.
Artikkelen fortsetter under annonsen

Den avgjørende innsatsen må settes inn der hvor universitetene og høgskolene faktisk kan gjøre en forskjell; den indirekte, aggregerte, men ofte vanskelig målbare, rollen UH-sektoren forventes å spille gjennom kjernefunksjonene forskning og utdannelse.
På forskningssiden vet vi at kunnskap i seg selv ikke er nok til å endre adferd. Universitetene må sørge for at forskningen svarer på konkrete samfunnsbehov og gjøres relevant for lokale og sentrale myndigheter.
Og vi må våge å ta tøffe valg i utvelgelsen av forskningsprosjekter. Det holder ikke å klistre på et par av de totalt 17 bærekraftsmålene i etterkant. Bærekraftsagendaen må gi retning for den forskningen vi skal satse på. Bærekraft må være selve formålet med forskning, ikke bare ett eller to delmål.
Alle trenger ikke å gjøre det samme. Alle bør ikke gjøre det samme. Hver institusjon må rendyrke de fagområdene hvor de kan utgjøre en forskjell. Det forventes av oss, også i forslaget til ny lov: «Det er sektoren samlet som må løse samfunnsoppdraget, og ikke den enkelte institusjon for seg».
En av universitetenes og høgskolenes viktigste oppgaver er å sørge for studentenes dannelse. I tillegg til å utdanne dem til sykepleiere, lærere, leger og ingeniører, skal vi lære dem om logikk og rasjonalitet, etikk og moral, kritisk tenkning – og nå bærekraft. Ikke fordi bærekraft er et ideal, men fordi det er en nødvendighet. Det må bli en grunnvoll i høyere utdannelse.

Universitetene og høgskolene må begynne å lytte til studentene. De står allerede der, på barrikadene for denne utviklingen. Dagens klimabrøl runger fra skoleungdommen, og det vil runge fra studentene. Det skal vi som universiteter og høgskoler applaudere, og svare med å gjøre bevissthet om bærekraft til en obligatorisk del av utdannelsen.
Så, i en tid hvor elektrifiseringen av Johan Sverdrup-feltet ubehjelpelig kles opp som bærekraftig, og hvor det er i ferd med å danne seg en internasjonal oppfatning av Norge som klimahyklersk, må vi som universiteter og høgskoler gjøre det vi skal: Forske kritisk, utdanne kritisk, tenke kritisk og tenke nytt. Og tørre å si høyt at det er der vi bidrar best.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her. Läs mer…

Innlegg: Norge og vertslandene er tjent med Equinors utenlandssatsing

Kari Elisabeth Kaski (SV) argumenterer i en kronikk i DN 11. februar for at Equinor bør deles opp og at den internasjonale virksomheten bør selges. Hun «ser få gode grunner til at Equinor skal være i utenlandske olje- og gassprosjekter».
La meg begrunne hvordan vi ser det.
Den internasjonale virksomheten er lønnsom. Over de neste tre årene vil vi sende hjem flere titall milliarder kroner i kontantstrøm til Norge fra internasjonal produksjon av olje og gass. Dette er penger som igjen investeres blant annet i fornybar energi.
Internasjonal tilstedeværelse har også vært en forutsetning for at vi i dag er i ferd med å bli et av verdens største selskaper innen havvind, har bygget vår første solpark i Brasil og startet bygging på en annen solpark i Argentina.
Vi bruker egne ansatte, samarbeidspartnere og ikke minst det omdømmet vi har bygget opp gjennom olje og gass til å skape muligheter innen fornybar. Dette går hånd i hånd. Størrelse og bredde gir handlekraft – også innenfor fornybar energi.
Artikkelen fortsetter under annonsen

At Equinor og andre norske selskaper har aktivitet internasjonalt, er også en døråpner for norsk leverandørindustri som hvert år eksporterer tjenester verdt flere titall milliarder kroner i vår industri. Boligkvarteret til Peregrino 2-plattformen i Brasil ble bygget på Stord og forlot Apply Leirvik sitt verft for tre måneder siden.
Teknologi og kompetanse vi i fellesskap har utviklet på norsk sokkel, er ettertraktet internasjonalt. Og utvekslingen av kompetanse går begge veier; Equinor tjener på den erfaringen vi får internasjonalt. Vi er gode på mye, men vi lærer også av våre partnere. Det tar vi med oss hjem til Norge.
Vi er til stede i noen av verdens mest krevende land, med sivil uro, politiske endringer og korrupsjon som noen av utfordringene vi må håndtere. For oss handler det om å forstå risikoene og ha et robust kontrollsystem slik at vi opptrer i tråd med lokalt, internasjonalt og norsk lovverk.

Vårt verdisett og vår erfaring tar vi med oss ut og deler med både andre selskaper og myndigheter.
I årene fremover vil den globale etterspørselen etter energi øke. Vi trenger tilgang til så mye fornybar energi som mulig for å dekke økt etterspørsel og for å redusere verdens utslipp. Men køen av fornybarprosjekter er ikke lang nok til at gapet kan tettes med fornybar alene – derfor vil det være behov for olje og gass i mange år til, selv om det er i mindre omfang enn før.
Mye vil skje på norsk sokkel – det meste vil skje internasjonalt. Vi kommer til å fortsette den internasjonale satsingen innenfor olje, gass og fornybar energi. Dette vil Equinor, vertslandene og Norge tjene på.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her. Läs mer…