Innlegg: Ambisjoner og politibudsjett henger ikke sammen

Regjeringen la 23. juni frem stortingsmelding 29: Politimeldingen – et politi for fremtiden. Det meste i meldingen er velkjent for oss som arbeider i politiet. Men, skal regjeringen nå målene må de slutte å gi med en hånd og ta med en annen.
2 minPublisert: 14.07.20 — 19.50 Oppdatert: 37 minutter siden Läs mer…

Virkemiddelet motvirker målet!

Cecilie Bjelland i Samfunnsbedriftene Energi forsvarer i DN 10. juli NVEs forslåtte nettleie med å vise til målet om jevnere bruk av strømnettet. Et mål jeg deler. Bjelland sier seg også enig med meg i målet om at strømsparing. Det som gjenstår av vår uenighet er valg av egnet virkemiddel.
Det er for meg en gåte hvordan Bjelland og NVE tror målet om jevnere bruk av strømnettet og energisparing skal oppnås ved at forbruk av strøm prises vesentlig lavere og erstattes av en ny høyere fastpris. Det er dette grepet NVE ikke selv er stand til å dokumentere ønsket effekt av, og som gjør at 7 av 10 høringsinstanser, herunder boligbyggere, næringsliv, forbruker- og miljøorganisasjoner, er sterkt kritiske.
For å ta en parallell: Tror Bjelland at biltrafikken i rushen ville gått ned og fordelt seg bedre utover døgnet dersom bompengeinnkrevningen ble fjernet, og erstattet av en vesentlig høyere fast bilavgift?(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her. Läs mer…

Hvor skal du finne 40 milliarder nye kWh til det grønne skiftet, Erna Solberg?

Statsministeren er opptatt av direkte klimagasskutt, men elektrifisering av transport og industri krever tilgang på fornybar strøm. Statnett har beregnet at for å halvere klimagassutslippene gjennom en omfattende elektrifisering av Norge, kreves det 40 milliarder kWh ny strøm. Til sammenligning var strømforbruket i Norge 135 milliarder kWh i 2019.
Denne nye strømmen kan komme fra nybygd kraftproduksjon eller fra energieffektivisering i byggsektoren. I Norge er det til dels betydelig motstand mot å bygge ny fornybar energi. NTNU har beregnet at det frem til 2050 er mulig å redusere energibruken i byggsektoren med 39 milliarder kWh, og å redusere elforbruket i byggsektoren med 31 milliarder kWh.
Vi mener energieffektivisering er minst like viktig i Norge som i EU. Alle land i EU har et kvantifiserbart mål for energieffektivisering, og en handlingsplan for å nå dette målet. Sverige, som også i hovedsak har CO2-fri strømproduksjon, har 50 prosent mer effektiv energibruk innen 2030 som mål.
I Norge mangler vi mål og handlingsplan for energieffektivisering. Mens EU sin krisepakke hadde 1000 milliarder hvert år til mer effektiv energibruk, er dette utelatt i den norske krisepakken.
Energieffektivisering kan gi oss store mengder konfliktfri strøm. Hvis Erna Solberg mener at energieffektivisering ikke skal prioriteres, må hun fortelle oss hvordan hun vil fremskaffe nok strøm til å erstatte de store mengdene fossil energi som brukes innenfor transport og industri. Uten denne strømmen blir det ikke noe grønt skifte.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.
Artikkelen fortsetter under annonsen Läs mer…

Kronikk: Gjeldsbyrden vokser

Magnus Vie Sundal
Magnus Sundal, porteføljeforvalter Borea

Pandemi, resesjon og høy arbeidsledighet er noe vi ikke vanligvis forbinder med høy risikoappetitt og utlånsvillighet. Likevel: De fire siste månedene – mars, april, mai og juni 2020 – er de fire månedene med høyest utlånsaktivitet i globale obligasjonsmarkeder, noensinne. I første halvår i år ble det lånt ut hele 5200 milliarder dollar. Til sammenligning ble det lånt 3730 milliarder i samme periode i 2019.

2 minPublisert: 14.07.20 — 19.49 Oppdatert: 32 minutter siden

Om vi havner i luksusfellen og gjelden blir en stor del av livene våre, er konsekvensen at vi kutter ned på annet forbruk og investeringer, skriver innleggsforfatter. (Foto: Sorbetto/Getty Images) Mer… Läs mer…

DN mener: Kjære Sverige, vi kommer tilbake

Informasjonskapsler og personvern
Dagens Næringsliv er ansvarlig for dataene du oppgir og dataene vi samler om dine besøk på DN.no. Vi bruker informasjonskapsler og dine data til å analysere og forbedre tjenestene, og til å tilpasse annonser og deler av innholdet du ser og bruker. Dersom du er innlogget, kan du endre dine innstillinger for personvern.
Les mer Ok, jeg skjønner Läs mer…

La medlemmene betale kontingent

Den 11. har Jordheim et innlegg mot Wiedswang hvor han forøker å fornekte at Den norske kirke (Dnk) har en privilegert stilling. Dessverre er forsvaret basert på to falske påstander.
Jordheim påstår at Dnk har et stort arbeide med å lage budsjetter og levere søknader for å få offentlige midler (hvilket sikkert er sant), mens arbeidet som blir utført i andre tros- og livssynssamfunn bare er å innlevere en medlemsliste hvert år. Slik er det selvsagt ikke. Alle livssynssamfunn må i praksis lage budsjetter og de skal hvert år sende regnskap over bruk av statlige og kommunale tilskuddsmidler til fylkesmannen. Registrerte trossamfunn skal i tillegg sende inn en kortfattet årsmelding om virksomheten og endringer i det som er registerført. Dette er et stort arbeide hvor man ikke har Dnks stordriftsfordel av standardiserte regnskap og rutiner. Jeg vil anta at belastningen er forholdsmessig mye større hos de mange små enn hos den store.

Den andre påstanden er et mantra som hviler på leirføtter, nemlig at pengene blir fordelt med like mye pr medlem i Dnk som utenfor. Dette er en grov forvanskning av faktum. For medlemskapsbegrepet er veldig forskjellig. I Dnk kan man være medlem ved ren passivitet. Utenfor må man aktivt melde seg inn. Det fører til at medlemstallet i Dnk blir kunstig høyt, hvilket gjør at støttebeløpet pr medlem utenfor Dnk blir kunstig lavt. I denne falske sammenligningen blir det heller ikke tatt høyde for at mange medlemmer i Dnk tar medlemskapet som et gratis gode uten noen nødvendig bevissthet om tro. Det blir bekreftet mer og mer i meningsmålinger om folks livssyn.

Mennesker som tilhører andre trossamfunn kommer gjerne fra utlandet hvor det å være registrert som medlem ofte ikke eksisterer og dermed er det en høy terskel for å melde seg inn med den økonomiske byrden det innebærer. Jeg vil tro at dersom mitt eget trossamfunn hadde kunnet bruke et like innholdsløst medlemskapsbegrep som Dnk, ville antall medlemmer fort blitt fordoblet.
Artikkelen fortsetter under annonsen

Summen av dette er at Wiedswang har helt rett i at Dnk er sterkt privilegert. Det vil vise seg den dagen det innføres kontingent for å være medlem av Dnk, eksempelvis kr 500,-/sjel/år med opplysning om at de kan slippe kontingenten ved å melde seg ut(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her. Läs mer…

Elbiler er viktige bidrag til lavutslipp

Pensjonert sivilingeniør Eidsvig og SINTEFs seniorforsker Lødeng gjør seg 6. juli noen private betraktninger der konklusjonen er at frem til 2040 vil norske (og europeiske) elbiler bidra til mer utslipp en fossilbiler. Hovedpoenget deres er at elbiler bidrar til økt strømforbruk, og denne marginalbruken vil være kullkraft i de neste 20 år. Vår egen forskning, også omtalt i Aftenposten, viser noe helt annet. Ikke bare utgjør den betydelige norske elbilstøtten et vesentlig bidrag til norsk utslippsreduksjon, men den bidrar også til lavere globale batteripriser og gjør at den utenlandske utslippseffekten vil være fem ganger så stor som den nasjonale.
I motsetning til Eidsvig og Lødengs begrensede modell, er vår globale tilnærming basert på at kraftetterspørselen og tilbudet balanseres hver eneste time fra 1980 frem til 2050. Vi er enige med Eidsvig og Lødeng om at verden mest sannsynlig ikke vil klare å nå målsetningen om nullutslipp i 2050. Vår analyse viser at utslippene da vil være om lag på halvparten av dagens nivå.

I Europa som ellers i verden, må de mange ulike former for fornybarkraft, fossilkraft og kjernekraft konkurrere hver eneste time. Selv i dag er det sjeldent at kullkraft er marginalkraft (når jeg skriver dette 6. juli er det for mye norsk vannkraft og leverandører må betale for å bli kvitt kraften). I Europa var kullkraft og gasskraft omtrent jevnstore i 2019, men om 10 år vil kullkraften være redusert med 80 %, mens gasskraften bare vil være redusert med en tredel. Vind og solkraft vil mangedobles. Det vil finnes timer der kullkraft er marginalkraft også etter dette, men helt unntaksvis.

Konklusjonen vår er derfor at elbiler allerede i dag tilbyr en vesentlig utslippsreduksjon i alle verdensdeler, en utslippsfordel som bare vil vokse over tid ettersom vind- og solkraft blir dominerende. Et utslippsfritt fremtidssamfunn kan vanskelig tenkes uten elbiler.
Artikkelen fortsetter under annonsen

Det vil være behov for kritiske studier til samfunnets bruk av støtteordninger for å fremme ulike utslippstiltak, men studiene bør baseres på tilstrekkelig virkelighetsnære modeller, ikke overforenklede modeller som kan gi misvisende konklusjoner.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her. Läs mer…

DN på krigsstien

Dagens Næringsliv er på krigsstien, og gjør mye utav at noen obligasjonseiere og kreditorer har mistet tålmodigheten med oss. La oss forklare.
Miris har vært gjennom en likviditetskrise, og koronaen kom akkurat i det vi skulle refinansiere. Dermed har noen få av våre långivere mistet tålmodigheten. Vi skjønner godt at en slik langtrukken prosess irriterer, men verdiene deres sikres best ved vår foreslåtte løsning som har støtte fra over 99 prosent av våre långivere.
Resultatet av dette er at vi i skrivende stund refinansierer hele selskapet, og henter inn 100 millioner euro via en investeringsbank som allerede har bidratt med 10 millioner euro.
Dette betyr at alle våre kreditorer og utålmodige långivere vil få betalt, om enn på overtid.
Dermed er vi i Miris ganske stolte av oss selv. Vi har skapt verdier gjennom hele krisen, og kommer de neste månedene til å vise frem mer og mer av det vi har skapt, og som til de grader skaper begeistring hos våre investorer.
Artikkelen fortsetter under annonsen

Vi forstår at dette er en gladstory som ikke passer med det bildet DN prøver å tegne av oss, men denne historien har en stor fordel fremfor DNs dramatiske budskap: Den er sann. I år dropper vi forøvrig krimromanene på ferieturen, og leser heller Dagens Næringsliv, dere kan fiksjon!(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her. Läs mer…

Han ba MDG sette seg på første fly til Venezuela. Deretter hev Jan Petter Sissener seg på den grønne bølgen

Informasjonskapsler og personvern
Dagens Næringsliv er ansvarlig for dataene du oppgir og dataene vi samler om dine besøk på DN.no. Vi bruker informasjonskapsler og dine data til å analysere og forbedre tjenestene, og til å tilpasse annonser og deler av innholdet du ser og bruker. Dersom du er innlogget, kan du endre dine innstillinger for personvern.
Les mer Ok, jeg skjønner Läs mer…

Etikk straffer seg i næringslivet

Like spilleregler er en nødvendig forutsetning for et velfungerende, sunt og bærekraftig næringsliv. Dessverre ser vi at bedrifter i dag har muligheten til å opparbeide seg urettferdige konkurransefortrinn ved å ikke ta hensyn til menneskerettigheter og miljø i andre deler av verden.
Mange norske bedrifter har i dag produksjon i lav- og mellominntektsland som mangler tilstrekkelige reguleringer for å beskytte sine innbyggeres grunnleggende rettigheter. Som en rekke stygge avsløringer de siste årene har vist oss, er det en stor risiko for at bedrifter med virksomhet i Norge uvitende (og i noen tilfeller vitende) bidrar til tvangsarbeid, barnearbeid eller andre menneskerettighetsbrudd, gjennom sine stadig mer komplekse og uoversiktlige leverandørkjeder.
Det store problemet er at Norge mangler effektiv lovgivning som forplikter selskaper til å ta denne risikoen på alvor. Internasjonale standarder, som FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter (UNGP), etterleves i svært liten grad nettopp fordi de ikke er forpliktende. En oppsiktsvekkende rapport fra 2019, som undersøkte 200 internasjonale selskapers menneskerettighetsarbeid, konkluderte med at FN-prinsippene «helt tydelig ikke blir implementert» og at «myndigheter og investorer burde la seg skremme av funnene».

Samtidig opplever vi at mange i norsk næringsliv er opptatt av etikk. Dette ser vi blant annet tydelig i at svært mange bedrifter jobber for å gjøre sin produksjon mer etisk gjennom initiativ som Etisk Handel Norge. Men å gjennomføre grundige menneskerettslige aktsomhetsvurderinger krever mye tid og ressurser. Ettersom det i dag er frivillig å gjøre denne jobben, får uansvarlige bedrifter et konkurransefortrinn. Dagens skjeve system rammer derfor ikke bare utsatte arbeidere over hele verden, men også de bedriftene som faktisk overholder menneskerettighetene og produserer etisk. Ansvarlige bedrifter straffes for å prioritere etikk.
Artikkelen fortsetter under annonsen

Nå er det på høy tid at myndighetene tar grep for å forhindre et skadelig kappløp mot bunnen, der ansvarlige norske selskaper ser seg nødt til å vike fra sine etiske prinsipper i frykt for å tape terreng til konkurrentene.

Passive politikere er akkurat nå den største hindringen på veien mot å skape varig endring i næringslivet. Allerede i november 2019 mottok nemlig regjeringen et forslag til en lov som vil pålegge alle store bedrifter som opererer i Norge, både norske og utenlandske, å utføre aktsomhetsvurderinger i tråd med FNs veiledende prinsipp. regjeringen har altså fått løsningen servert på et sølvfat, men hverken forbrukerminister Kjell Ingolf Ropstad (KrF) eller Næringsdepartementet har så langt vist tegn til å følge opp.
2020 har for alvor vist oss behovet for å beskytte utsatte arbeideres grunnleggende rettigheter, og etiske norske bedrifter ber nå innstendig om hjelp og støtte for å kunne bidra til positiv utvikling i en urolig verden. Nå er ikke tiden for å feie denne problematikken under teppet. En norsk menneskerettighetslov for næringslivet vil ikke bare bidra til å forbedre livene til millioner av arbeidere over hele verden, men også skape likere konkurransevilkår og motvirke useriøse aktører i det norske næringslivet. Vi krever at regjeringen tar opp hansken og får fortgang i prosessen.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her. Läs mer…

Er norsk politikk mer delt enn vi liker å tro?

Informasjonskapsler og personvern
Dagens Næringsliv er ansvarlig for dataene du oppgir og dataene vi samler om dine besøk på DN.no. Vi bruker informasjonskapsler og dine data til å analysere og forbedre tjenestene, og til å tilpasse annonser og deler av innholdet du ser og bruker. Dersom du er innlogget, kan du endre dine innstillinger for personvern.
Les mer Ok, jeg skjønner Läs mer…

DN mener: Norwegian og SAS må betale tilbake det de skylder kundene

Informasjonskapsler og personvern
Dagens Næringsliv er ansvarlig for dataene du oppgir og dataene vi samler om dine besøk på DN.no. Vi bruker informasjonskapsler og dine data til å analysere og forbedre tjenestene, og til å tilpasse annonser og deler av innholdet du ser og bruker. Dersom du er innlogget, kan du endre dine innstillinger for personvern.
Les mer Ok, jeg skjønner Läs mer…

Allerede positive endringer

Espen Henriksen, Espen R. Moen og Gisle James Natvik har misforstått hovedargumentet for en utvidelse av permitteringsordningen når de skriver i DN 2. juli at «noen bedrifter som tidligere var lønnsomme, har i dag svakere utsikter som følge av koronaepidemien. Særlig gjelder dette innen reiselivsbransjen der det virker usannsynlig at kundene vender tilbake før en vaksine eller god behandling foreligger».
Et vesentlig forhold de da ser bort ifra er at markedet fortløpende kommer tilbake, i takt med at man letter på smitteverntiltakene.
Allerede ser vi at det er positive endringer. Noen fly er allerede luften, det er flere gjester på hotell- og restauranter, og kantinene har åpnet etter en lengre periode der folk har sittet på hjemmekontor.

Markedet er likevel ikke fullt ut tilbake. Vi er enig i forfatterne at hele markedet heller ikke vil komme tilbake i samme form som før 12. mars, og bedriftene må tilpasse seg. Det er likevel ikke et argument mot å forlenge permitteringsperioden. Det er til stor hjelp for bedriftene å kunne beholde deler av arbeidsstyrken.
Artikkelen fortsetter under annonsen

For en bedrift er det svært ressurskrevende å først bruke tid og penger på å nedbemanne, for så å bruke tid og penger på å ansette. Da må det være riktigere å hjelpe sunne bedrifter gjennom en krise, slik at de kan ta tilbake ansatte når samfunnet åpner mer opp igjen.
I dagens arbeidsmarked er det heller ikke like lett å få seg ny jobb. Hvis permitteringsperioden ikke forlenges risikerer vi at mange ansatte blir stående uten tilhørighet til en arbeidsgiver i et tøft arbeidsmarked, hvor det er få andre jobber å gå til. Tilhørighet er bedre enn at de blir stående alene.
På lik linje med hva man har gjort i tidligere kriser, så handler en utvidelse av permitteringsperioden om å opprettholde sysselsettingen, til det beste for både samfunnet, bedriftene og de ansatte.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her. Läs mer…

Vi vet hvor skoen trykker

Viser til lederen i DN mandag, og ønsker med dette å rette opp i det som ikke kan kalles annet enn en enorm misforståelse. I denne lederen beskyldes vi i Oslo politiforening for å ha svak virkelighetsforståelse, men vår virkelighetsforståelse får vi fra de rundt 3000 medlemmene vi representerer i Oslo-politiet, og som vi snakker med daglig. Vi vet hvor skoen trykker.
Det er selvsagt ikke slik at jeg som leder av Oslo politiforening er bekymret for å måtte bruke mer ressurser på beredskap. Jeg skulle gjerne sett at vi hadde mer ressurser til beredskap, men jeg er bekymret for at vi ikke har disse ressursene – punktum.
Jeg frykter at hardere prioriteringer av vakthold og sikring av terrorutsatte objekter, sammen med knallharde målkrav om responstid, vil gå ut over vanlig politiarbeid rettet mot publikum. For det er faktisk og dessverre sånn at det er de samme politibetjentene som må stå vakt ved disse objektene som også er de som skal rykke ut ved melding om husbråk, som kan være alvorlig vold i nære relasjoner, slåsskamper mellom ungdommer med kniv, gjengoppgjør, ran og alle andre hendelser i vårt distrikt.
DN skriver i sin leder at terrorangrepet i moskeen i Bærum skjedde på et sted der ikke noe står i veien for rask responstid. Jeg skulle ønske dette stemte. Dessverre er det en vesentlig faktor som vanskeliggjør rask nok responstid, og det er nok patruljer, nok folk på jobb i det ytterste ledd til å være tett nok på publikum.

Det er ingen uenighet i at 20 minutter er for lang tid å vente på politiet og at dette viser at beredskapen mot den slags terroranslag i Norge fortsatt ikke er god nok. Det er viktig og riktig at dette belyses. For det har ikke skjedd nok for å sikre at vi kommer tidsnok når noe alvorlig skjer.
Artikkelen fortsetter under annonsen

På tross av at politiet omtales som budsjettvinner under denne regjeringen og at det presiseres gang på gang at vi er blitt flere folk og fått mer penger er det fortsatt sånn at vi ikke er nok folk til å løse alle oppdragene våre. Vi er i mange tilfeller for langt unna når noe skjer, og vi klarer ikke jobbe så mye forebyggende som vi skulle ønske. Da må de som er ansvarlig for at politiberedskapen er forsvarlig enten gjøre noe med det eller fortelle publikum hva de kan forvente.
Jeg står for at jeg frykter at en omprioritering med økt fokus på vakthold og sikring av terrorutsatte objekter kan gå ut over tilliten til etaten. Dette er på ingen måte en oppkonstruert bekymring. Hva vil skje med folks tillit til at politiet kommer når en alvorlig hendelse oppstår, når mannskapene er bundet opp til vakthold og ikke rykker ut. Det kan være en slosskamp som kanskje ender med at en ungdom stikkes ned med kniv og blir drept, eller til husbråk som ender med alvorlig legemsbeskadigelse.

Å påpeke at det ikke vil være nok ressurser til økt vakthold på alle terrorutsatte objekt og samtidig opprettholde trygghet og sikkerhet for resten av innbyggerne i Oslo politidistrikt mener jeg ikke er å sette oppdrag opp mot hverandre. Det betyr heller ikke at jeg ikke mener det er viktig med trygghet og sikkerhet for distriktets moskeer. Det er staten som skal sørge for den polititjeneste som samfunnet har behov for, og politietaten som skal utføre den. Da mener jeg det er min oppgave som leder av Oslo politiforening å påpeke at en omfordeling av ressurser til mer vakthold vil gå ut over noe annet hvis vi ikke får tilført mer ressurser. Det er min virkelighetsforståelse.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her. Läs mer…

Kronikk: Styrken i en sterk stat

Informasjonskapsler og personvern
Dagens Næringsliv er ansvarlig for dataene du oppgir og dataene vi samler om dine besøk på DN.no. Vi bruker informasjonskapsler og dine data til å analysere og forbedre tjenestene, og til å tilpasse annonser og deler av innholdet du ser og bruker. Dersom du er innlogget, kan du endre dine innstillinger for personvern.
Les mer Ok, jeg skjønner Läs mer…

Samfunnets viktigste beredskapslager

12. mars stengte Norge ned på grunn av koronapandemien. Usikkerheten rundt smittesituasjonen tvang frem drastiske virkemidler og vi fryktet alle hvilke konsekvenser ukontrollert smitte ville få for helsetjenestene våre.
WHO sier at det eneste som kan redde oss fra koronapandemien er vaksine – og testing, testing og testing.
Norge satte i gang et apparat for å øke mulighetene for testing. Det viste seg at det var én bestemt flaskehals for å få testet mange. Flaskehalsen var reagenser (kjemikalieløsning) for å isolere arvematerialet fra covid-19-viruset i prøver fra pasienter. De vanlige leverandørene klarte ikke levere nok.
21. mars kontaktet St. Olavs hospital NTNU for å høre om vi hadde reagenser for å isolere arvemateriale fra virus. Professor Magnar Bjørås forsker vanligvis på dynamiske endringer i arveanlegg. Han, og forskningsgruppen hans, bestemte seg for å prøve å lage noe som kunne brukes for å sikre testkapasiteten. Mye av kunnskapen som de trengte hadde de selv, men de visste at for å lykkes trengte de også magnetiske partikler som kan fange RNA, virusets arvemateriale.

På en annen del av NTNU arbeider postdoktor Sulalit Bandyopadhyay med utviklingen av magnetiske nanopartikler. Gruppen som han er tilknyttet har forsket på dette i årevis. Nettverket til Magnar visste om arbeidet til Sulalit og de tok kontakt. Sulalit leverte en rekke forskjellige kuletyper til utprøving. Åtte dager senere hadde de to forskningsmiljøene sammen funnet et system som fungerer like bra som det St. Olavs hadde fra før, og enda viktigere: De kan nå produsere tilnærmet ubegrensede mengder av det helsetjenesten i Norge trenger: Covid-19-tester.
Artikkelen fortsetter under annonsen

For tiden har vi relativt lite koronasmitte i Norge. Dette kan raskt endre seg, og til høsten kan det oppstå en ny smittebølge. Da er det svært viktig med et godt testapparat om vi skal fortsette å få samfunnet til å fungere best mulig.

Historien over viser hvordan to forskningsmiljø som ikke tidligere har jobbet sammen, som faglig sett står langt fra hverandre, sammen kan løse en særdeles vanskelig utfordring på kort tid. De to miljøene er grunnforskningsmiljø. De legger vanligvis stein på stein i vår forståelse av hvordan naturen og biologien fungerer. De bygger en kunnskapsberedskap.
Beredskap som forberedelse for kriser er viktig. Koronasituasjonen har vist at vi på noen områder har for dårlig beredskap. Og selv om man i etterpåklokskapens lys vil finne områder hvor vi burde kunne forutse hvilken beredskap vi burde hatt, vil det likevel være slik at under kriser vil det oppstå uventede mangler og behov. Denne gangen var det et virus. Neste gang kan det være flom, energikrise, alger, terror, bakterier. Det er altså vanskelig å vite hvilken kunnskap som er relevant før krisen oppstår.
Vi har også lært at mange avgjørelser må fattes raskt, med lite informasjon og uten at vitenskapen kan gi oss det eksakte svar i forkant. Denne krisen har vist oss hvor viktig det er å ha bred ekspertise selv. Det har vært helt avgjørende å kunne forstå og håndtere utfordringene i en nasjonal kontekst.
Kunnskapsberedskap i bred forstand kan vise seg like viktig som annen mer tradisjonell beredskap. Det kan løse problemer der vi ikke var forutseende nok til å ha sikret oss på forhånd. Når fremtidens beredskapsplaner legges må kunnskapsberedskap stå sentralt. Ved å sikre oss gode kunnskapsmiljø bygger vi opp noe som er klart til bruk på kort varsel.
I starten av året ante vi ikke at vi ville ha behov for et stort arsenal av covid-19-tester. Det at våre forskere ved NTNU på få uker kunne utvikle en ny og effektiv testmetode, bygger på kunnskap utviklet gjennom årelang og solid grunnforskning.

Hvorfor høster vi som samfunn ikke av kunnskapen i grunnforskningsmiljøene hele tiden, kan du spørre. Må det en krise til før vi finner gode løsninger?
Noe vi kan lære av krisen er at vi må få til bedre koblinger mellom de som har behov for noe, de som har kunnskapen og de som kan bringe frem nye løsninger og produkter.
Vi ved kunnskapsmiljøene skal fortsette å ta vårt ansvar gjennom å fremme kultur for nysgjerrighet, nyskapning og samarbeid. Og politikerne og samfunnet må fortsette å satse langsiktig på kunnskapsbanken uten å falle for fristelsen av ensidig fokus på umiddelbar nytte.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her. Läs mer…

SVs vei inn i vedvarende krise

Kaski radbrekker regjeringens tiltak for å dempe de økonomiske effektene av koronakrisen som svake, usosiale og lite målrettede, men unnlater å ta sitt ansvar for det det ble slik. For et enstemmig Storting, Kaski og meg selv inkludert, valgte å prioritere politiske kjepphester som ikke har noen effekter for konsekvensene av koronakrisen i tiltakspakkene. FrP forhandlet inn 130 millioner kroner ekstra til petroleumsforskning, SV fikk inn krav om å fremskynde investeringsbeslutningen om et fullskala prosjekt med karbonfangst og –lagring, det ble lagt inn mer penger til rassikring og bredbånd i distriktene. Helt legitime saker å kjempe for, men kan neppe sies å være verken målretta og treffsikre. I tillegg fikk Stortinget klare advarsler om at alle endringer i sosiale ytelser og dagpenger ville føre til flere måneders forsinkelser på utbetalingene.

Stortinget valgte å trosse advarslene og vedtok hele 12 detaljerte endringer for å utvide eksisterende ordninger for å gi mer til flere. SV kan ikke da skryte på seg å være mer sosiale fordi de vil gi mer til flere, men ikke ta ansvar for at mange ikke får noe på grunn av forsinkelsene vedtakene førte til. Heldigvis skjønte regjeringen konsekvensene av vedtaket og fikk på kort tid opp en forskuddsordning for arbeidstakere som ville bli berørt. Nav sliter fortsatt med å komme ajour, men de fleste får nå det de skal ha eller er i ferd med å få det. Grunnen til at det var raskere og enklere å innføre en kontantstøtteordning for næringslivet var at Stortinget da faktisk fulgte de rådene som ble gitt, og lot være å detaljstyre utformingen av ordningene. Det kan jo være en lærdom til en annen gang.
Koronapandemien har hatt samme effekt på norsk økonomi og næringsliv som SVs politikk ville hatt. SV vil bygge ned norsk olje og gass, forby deler av cruisenæringen, skattelegge flyreiser for å begrense flytrafikk og begrense bruken av privat sektor for å løse oppdrag på vegne av det offentlige. Et Norge i krisetilstand er jo det nærmeste vi kommer SVs program uten å ha SV i regjering. Det finnes ingen krisepakker som kan kompensere for dette. Legger vi på radikal økning av skatter og avgifter til bedriftene og investorene som skal skape arbeidsplassene og verdiene som bygger samfunnet vårt, så fører det til mer ledighet, færre skatteinntekter og dermed mindre å bruke på å styrke velferdsstaten.

Denne våren har vi stått sammen i den verste krisen i fredstid. I vinter hadde Norge historisk lav ledighet, og tilbakemeldingene fra næringslivet var at det største hinderet for økonomisk vekst var tilgangen på kvalifisert arbeidskraft. I løpet av tre uker var bildet snudd til historisk høy ledighet, med over ti prosent permitterte eller ledige av arbeidsstyrken.
Artikkelen fortsetter under annonsen

Men regjeringens tiltak har fungert, og vi ser nå en kraftig reduksjon i antall arbeidsledige, med flere tusen permitterte kommer tilbake i jobb hver uke. Derfor er det viktigste for Høyre nå å sørge for aktivitet i økonomien så flere kommer inn i eller tilbake i jobb, og at det skapes nye arbeidsplasser til erstatning for de som vil forsvinne. Vi har innført en ny ordning for lønnstilskudd for bedrifter som tar tilbake permitterte nå i sommer. Sammen med et krafttak for vedlikehold av statlige og kommunale bygg, vil det bidra til at mange flere kommer i aktivitet. For å sikre flere bein å stå på har vi fått gjennom en gründerpakke og forbedringer i opsjonsordningen for nystartede bedrifter. Vi har gjort det lettere å investere i egen bedrift og legger til rette for sterkere norsk privat eierskap. Vi styrker norsk konkurransekraft for fremtiden gjennom nye støtteordninger som bidrar til klimavennlig teknologi og nye, grønne jobber innen skipsfart, havvind, hydrogen og sirkulær økonomi. Høyre forbereder Norge på en ny normal.
Det er, som Kaski skriver, mange veier ut av krisen. SVs fører oss inn i en vedvarende krise.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her. Läs mer…

Det som er bra for Norge, er bra for DNB

Informasjonskapsler og personvern
Dagens Næringsliv er ansvarlig for dataene du oppgir og dataene vi samler om dine besøk på DN.no. Vi bruker informasjonskapsler og dine data til å analysere og forbedre tjenestene, og til å tilpasse annonser og deler av innholdet du ser og bruker. Dersom du er innlogget, kan du endre dine innstillinger for personvern.
Les mer Ok, jeg skjønner Läs mer…

Hjemmekontor: Brattens Kontrollbehov

Spektersjefen Anne-Kari Bratten tar i DN 28. juni på seg kontrolluniformen overfor de mange som har brukt store deler av våren på hjemmekontor. I spissformuleringene blir fakta borte: Det var ikke funksjonærene som valgte å bli hjemme 12. mars. De ble beordret hjem.
Perioden fra 12. mars har vært en stor dugnad. Vi er enig med Holden-utvalget i at det vi har gjort så langt har hindret sykdom og død, og at vi har hatt et mer beskjedent økonomisk tap sammenlignet med en del andre land. Noe av det siste kommer av at folk har stilt opp – også fra hjemmekontor.

Ansatte i norsk arbeidsliv aksepterer en god del kontroll. Men situasjonen vi er i krever en helt annen form for oppfølging. Koronaviruset er ikke borte. Normaliseringen i samfunns- og arbeidsliv er sterkt ønsket. Den kan stoppe opp med økt smitte. Igjen vil mange oppleve press, stress og manglende balanse mellom arbeid og familieliv. Det vil kreve mye av ledere, men også av tillitsvalgte, i oppfølgingen av kolleger og medarbeidere.

Som leder av den største funksjonærforeningen i norsk arbeidsliv kan jeg melde til Bratten at det er få av de vi kjenner som forherliger hjemmekontor som eneste løsning. Den adelen hun snakker om kjenner ikke vi. Det sitter fortsatt mange som er urolig for en høst med nye uker og måneder uten fysisk kontakt med kolleger, og som er urolig for bedriften og jobben. De trenger ikke mer kontroll, men ledere som følger opp, kan inspirere og vise vei i en krevende hverdag.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.
Artikkelen fortsetter under annonsen Läs mer…

Innlegg: Eldrebølgen blir boligbølge

Informasjonskapsler og personvern
Dagens Næringsliv er ansvarlig for dataene du oppgir og dataene vi samler om dine besøk på DN.no. Vi bruker informasjonskapsler og dine data til å analysere og forbedre tjenestene, og til å tilpasse annonser og deler av innholdet du ser og bruker. Dersom du er innlogget, kan du endre dine innstillinger for personvern.
Les mer Ok, jeg skjønner Läs mer…

Se på krisen som en mulighet

Informasjonskapsler og personvern
Dagens Næringsliv er ansvarlig for dataene du oppgir og dataene vi samler om dine besøk på DN.no. Vi bruker informasjonskapsler og dine data til å analysere og forbedre tjenestene, og til å tilpasse annonser og deler av innholdet du ser og bruker. Dersom du er innlogget, kan du endre dine innstillinger for personvern.
Les mer Ok, jeg skjønner Läs mer…

Global: Uklare motiver i Afghanistan

Informasjonskapsler og personvern
Dagens Næringsliv er ansvarlig for dataene du oppgir og dataene vi samler om dine besøk på DN.no. Vi bruker informasjonskapsler og dine data til å analysere og forbedre tjenestene, og til å tilpasse annonser og deler av innholdet du ser og bruker. Dersom du er innlogget, kan du endre dine innstillinger for personvern.
Les mer Ok, jeg skjønner Läs mer…

Takk pandemiene for parker, fontener og kloakksystem

Tidligere pandemier har endret utforming av byer og samfunn, og ført til at vi har funnet nye og bedre måter å ramme inn livene våre på. Hindring av smittespredning i kombinasjon med idealet om det friske mennesket har gitt ulike nyvinninger i byplanleggingen som vi i dag anser som minstestandard for god stedsforming.
Svartedauden etterlot seg arealer som ble forvandlet til parker, urbane torg og promenader, som nå beriker våre byer. Kolera og andre utbrudd på 1800-tallet ga oss kloakksystemer, vannfontener, vannposter og institusjonalisering av folkehelsetiltak. Andre epidemier ga oss krav til ventilasjon og dagslys. Tuberkulosen førte til boligspredning og forstadsområder. Mens en etterkrigstid med lav smittespredning har oppmuntret til høyere tetthet, blandet bruk og såkalt knutepunktutvikling, og i våre dager er dette ytterligere forsterket for å kunne innfri bærekraftsmålene.

Som bransjeforening, er vi i Norsk Eiendom opptatt av å skape gode rammer for våre hjem, arbeidsplasser og nabolag.
Nå står vi midt i en ny pandemi. Hva gir Covid-19 oss av ny innsikt til fremtidig by- og stedsutvikling? Hvordan vil vår nye kunnskap påvirke utforming av byer og tettsteder i fremtiden, uten at det går på bekostning av bærekraftsmålene?

Hva gir Covid-19 oss av ny innsikt til fremtidig by- og stedsutvikling?

Aller først vil jeg si at det ser ut som både vår samfunnsstruktur og våre by- og tettstedsområder takler utfordringer til pandemien forholdsvis godt. Vi har så langt opplevd en relativt lav smittespredning.
Det er likevel forhold ved byene og samfunnet vårt som gjør oss utsatt for ny smittespredning dersom vi senker skuldrene. Vi må fortsatt ta hensyn til smitte i hvordan vi lever våre liv, og hvilke rammer vi gir våre byer og tettsteder.
Det er to faktorer som utmerker seg som kritisk for smittespredning av korona: trangboddhet og trengsel. Trangboddhet er knyttet til den enkelte husstand, mens trengsel er knyttet til enkelte steder hvor mange oppholder seg samtidig eller over tid.
Artikkelen fortsetter under annonsen

De som tror byer med høy tetthet, er mer utsatt for stor smittespredning enn steder med spredt bebyggelse gjør en stor feilslutning. Befolkningstetthet og trangboddhet er to vidt forskjellige parametere ved byutvikling.
Befolkningstetthet beskriver hvor mange som bor innenfor et spesifisert område. Områdene i Oslo med høyest befolkningstetthet er Frogner og Sagene, men her har ikke smittespredningen vært særlig stor.
Med trangboddhet menes husstander hvor mange personer bor i mindre leiligheter, og i Oslo er det bydelene i øst og sør man finner størst andel husstander som bor trangt. Her har det også vært flere tilløp til stor lokal smittespredning. Likevel er det ikke spesielt høy befolkningstetthet i disse bydelene. Trangboddhet skyldes i all hovedsak sosioøkonomiske forhold. Av dem som bor trangt er det få som eier egen bopel, de har gjerne lav inntekt og er i større grad representert i smitteutsatte yrker.

FAFO-forskning viser at smittespredningen ikke er like stor blant husstander i smitteutsatte yrker med bedre boforhold. Det å ha et smitteutsatt yrke er kun en vesentlig spredningsfaktor i kombinasjon med trangboddhet.
Skal samfunnet være bedre rustet mot tilsvarende pandemier i fremtiden må trangboddheten bekjempes. Det må bygges flere og rimeligere boliger.
Artikkelen fortsetter under annonsen

Vis alle stillingerDen andre faktoren for å begrense smitterisiko i samfunnet er trengsel. Vi må redusere behovet til den enkelte for å oppsøke områder hvor mange ferdes, og å tilrettelegge områdene slik at de tåler utstrakt bruk samtidig som smittevernhensyn ivaretas.
Bredere fortau og flere sykkelveier gir gode alternativer om kollektivtrafikk må begrenses. Utebenkene kan gjøres lengre slik at avstand og samvær kan kombineres. Og vi må bygge med høy nok tetthet, for å gi grunnlag for attraktive lokalsamfunn med markedsgrunnlag for handel og service, i korte avstander fra bolig eller arbeidsplass.
Tidligere pandemier har gitt oss parker, fontener og kloakksystem. Nå må vi diskutere hvordan byer, bygder og bygg skal se ut etter korona. Vi må forebygge trangboddhet og trengsel, sikre flerfunksjonelle nabolag og gode transportmuligheter. Vår bransje har og tar et betydelig samfunnsansvar i dag og vil også fremover, sammen med myndighetene bidra til å skape gode og bærekraftige steder der vi jobber, lever og bor.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her. Läs mer…

DN mener: Politikken trumfer rettsstaten i USA

Informasjonskapsler og personvern
Dagens Næringsliv er ansvarlig for dataene du oppgir og dataene vi samler om dine besøk på DN.no. Vi bruker informasjonskapsler og dine data til å analysere og forbedre tjenestene, og til å tilpasse annonser og deler av innholdet du ser og bruker. Dersom du er innlogget, kan du endre dine innstillinger for personvern.
Les mer Ok, jeg skjønner Läs mer…

Gresset er ikke alltid grønnere på andre siden, Forbrukerrådet

Det er nok fint for Forbrukerrådet å nevne at 180 kroner i inkassogebyr er en fordel for forbrukeren. Men å ta inn kun enkeltmomenter fra det svenske inkassosystemet er ikke en god løsning, da disse henger sammen med resten av modellen. Forbrukerrådet unnlater for eksempel å fortelle at i Sverige:
– Sendes forbrukerne mye raskere til retten: En uløst inkassosak sendes til rettslig behandling hos Kronofogden i Sverige etter 12 dager. I Norge har man etter like lang tid kun fått et inkassovarsel med 70 kroner i gebyr. Her til lands tar det rundt 60 dager før en inkassosak kan gå rettslig.
– Blir betalingsanmerkningene stående: Når en inkassosak vedtas hos Kronofogden, får svensker som skylder penger en betalingsanmerkning. Denne vil stå i tre år, selv om du gjør opp kravet i sin helhet, og gjør det vanskeligere for forbrukerne å få innvilget lån. I Norge slettes betalingsanmerkningen med en gang beløpet er betalt.
– Får forbrukerne dårligere oppfølging: Når fakturaen forfaller i Sverige sendes det enten ut en purring (60 kroner i gebyr) eller saken går rett til inkasso (180 kroner i gebyr). Inkassokravet har du 8-12 dager på deg å betale. Samtidig har inkassoselskapet ikke lov til utgående kontakt med deg, noe som setter en stopper for effektive og forbrukervennlige tiltak som digitale betalingsalternativer.
Dobbelt så mange inkassosaker per innbygger i Norge som i Sverige: – Med de ekstremt høye salærene i Norge bør det ikke overraske noen
Forbrukerrådet skriver videre i sitt innlegg i DN at det er dobbelt så mange inkassosaker i Norge som i Sverige per innbygger. Dette er en feilslutning. Siden modellene er ulike, telles sakene på ulik måte. En riktig, direkte sammenligning får en om en ser på det som etter svensk og norsk lov er et inkassokrav, ikke purringer eller inkassovarsel. Antall inkassosaker i 2019 i Sverige var 8,9 millioner saker, mens det i Norge var 6,3 millioner. Det er verken flere saker enn i Sverige eller dobbelt så mange per innbygger.
Inkassomodellene hos våre nordiske naboer har også vært tema flere ganger i arbeidet med ny inkassolov i Norge. Forbrukerrådet konkluderte selv for noen måneder siden, sammen med Virke Inkasso og de andre medlemmene i regjeringens arbeidsgruppe, at en svensk modell ikke passer for Norge.

Den svenske modellen er veldig forskjellig fra den vi har i Norge, og begge fungerer godt på hver sin måte. Det er gode elementer blant annet knyttet til hvor langt Kronofogden er kommet på digitalisering, noe vi gjerne ser at offentlig side i Norge inspireres av. Vi diskuterer gjerne hvilken modell som passer best i Norge, men da må Forbrukerrådet også fortelle hele historien og ikke bare bruke elementene som passer deres historie best.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.
Artikkelen fortsetter under annonsen Läs mer…

Konfliktfri, lønnsom og fornybar

Vindmøller og vannkraftverk skaper konflikt. Havvind krever store subsidier. Solkraft er, foruten energieffektivisering, det eneste bidraget til økt konfliktfri energi, og som samtidig er samfunnsøkonomisk lønnsomt. Det er nå en fare for at også dette endrer seg. Lokale myndigheter og NVE går nå til angrep på bruk av solcellepaneler på folks egne tak.
Tore Strandskog (Foto: Nelfo) Mer…
For å innfri våre klimaforpliktelser og få flere økonomiske ben å stå på, må Norge elektrifisere mange viktige samfunnsområder. Men skal vi klare dette uten at vi får et energiunderskudd, må Norge øke produksjonen av fornybar energi betydelig, ifølge både Statnett og Klimakur 2030.
Vindmøller på land er lønnsomt, men skaper betydelige konflikter.
Vindmøller til havs krever store subsidier – og det er uklart om eller når teknologien blir moden nok til at de blir samfunnsøkonomisk lønnsomme.

Det er mulig å hente ut noe mer kraft fra vannkraftverkene gjennom utbedringer og oppgraderinger, men dette kommer ofte i konflikt med naturhensyn. Og tiden for de store vannkraftutbyggingene er muligens forbi.
Artikkelen fortsetter under annonsen

De siste årene har stadig flere privatpersoner, nasjonalt og globalt, fått øynene opp for solkraft på eget tak. IEA estimerer at frem til 2024 vil såkalt distribuert solkraft, altså solceller på private bygg, vokse med 250 prosent.

Solceller på private tak vil ikke være nok til å dekke Norges fremtidige energibehov, men det kan med riktige betingelser gi et betydelig bidrag. Veksten har også vært god de siste årene, og i 2019 ble det installert dobbelt så mye solkraft som i 2018. Men lokal reguleringsiver og NVEs forslag til ny nettleie stikker nå kjepper i hjulene.
Det er nå flere eksempler på at lokale myndigheter går til angrep på eiendomsretten til eget tak. Dette er en praksis som sprer seg fra kommune til kommune. Kommunal nidkjærhet er blitt et nytt hinder for solcellepaneler i Norge. Konflikter oppstår også her.
NVE har på sin side kommet med et forslag til ny nettleie, der alle skal betale en fast avgift, uavhengig av forbruk. Det er mange utfordringer med NVEs forslag. Både solenergi og energieffektivisering vil få sin lønnsomhet ødelagt. En nettleie som straffer dem som bruker lite, eller produserer sin egen energi, og dermed reduserer belastningen på nettet er, for å si det forsiktig, en merkelig logikk.

Hvis ikke lokale og nasjonale myndigheter vil oppmuntre til solkraft, sitter vi i praksis igjen med at så godt som all fremtidig utbygging av fornybar energi enten skaper konflikt og/eller er samfunnsøkonomisk ulønnsom. Da blir veien til elektrifiseringen av Norge både dyr og ubehagelig.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her. Läs mer…

Rystende dokument om mislykket svensk integrering

Folkhemmet krakelerer: En ny bok viser hvordan én familie har styrt en hel Göteborg-forstad med selvtekt, vold og trusler. «Vi hjelper til med å løse problemer», sier familiens overhode, en vel ansett imam.
1 minPublisert: 12.07.20 — 08.12 Oppdatert: en time siden Läs mer…

Ulemper, selv med høy produktivitet på hjemmekontoret

Informasjonskapsler og personvern
Dagens Næringsliv er ansvarlig for dataene du oppgir og dataene vi samler om dine besøk på DN.no. Vi bruker informasjonskapsler og dine data til å analysere og forbedre tjenestene, og til å tilpasse annonser og deler av innholdet du ser og bruker. Dersom du er innlogget, kan du endre dine innstillinger for personvern.
Les mer Ok, jeg skjønner Läs mer…

Tord Liens gale regnestykke

Utgangspunktet hans er at en full verdikjede vil koste mellom 14 og 25 milliarder for investering og drift i fem år, basert på tall fra Statens prosjektmodell. Han setter så denne kostnaden opp mot inntektene fra eksport av gass som gjennom de siste ti årene har vært «mellom 171 og 297 milliarder kroner». Så om vi bruker kostnadstallene Lien referer til, blir dette selvsagt lite i forhold til antatte inntekter gjennom fem år (anslagsvis ca. 1000 milliarder kroner).
Liens feilslutning består i at grunnlagsinvesteringen på mellom 14 og 25 millioner kun vil omfatte lagring av mindre enn én million tonn CO2 fra ett eller to anlegg med CO2-rensing på Østlandet. Tallet har ingenting med hva det vil koste å rense gass fra all norsk produksjonen i Nordsjøen gjennom fem år.

I 2019 produserte Norge om lag 114 milliarder kubikkmeter gass. Rundt regnet vil dette gi CO2-utslipp i størrelsesorden 275 000 000 tonn.
Lien gir dessverre – og det er dette som er kortslutningen – ikke noe anslag for hva rensing av så mye gass vil koste gjennom fem år.
Artikkelen fortsetter under annonsen

Kanskje har Tord Lien et poeng når han forfekter at CCS er nødvendig for å gjøre norsk gass konkurransedyktig i et stadig tøffere marked med økende forsyninger fra både USA og Russland. Men før han trekker en konklusjon om hva som er riktig å gjøre, bør han skaffe seg full oversikt over hvilke kostnader overgang til full CCS-basert gassproduksjon innebærer.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her. Läs mer…

Veien til sirkulærøkonomien

Takk til Ingunn Grimstad Klepp og Tone Skårdal Tobiasson for et interessant leserinnlegg i Dagens Næringsliv den 27. juni. Jeg er helt enig med dem i at en hovedutfordring for å få til en ekte sirkulær økonomi er flommen av billige varer som går fort i stykker.
Miljøpartiet De Grønne i Kristiansand har tett kontakt med byens systuer, sykkelreparatører, møbelreparatører og mobilfiksere. Vi er opptatt av å kunne støtte den delen av næringslivet som faktisk har kompetanse på og interesse for gjenbruk og reparasjoner. Denne bransjen faller ofte mellom alle stoler: Dette er små bedrifter med lite eller ikke noe markedsføringsbudsjett. De er som regel ikke medlem av NHO, Næringsforeningen eller andre interesseorganisasjoner (det har de ikke råd til). Fagbevegelsen virker heller ikke spesielt opptatt av reparatørenes kår.
Når vi spør reparatørene hva som skal til for at flere mennesker leverer ting og tang til reparasjon i stedet for å kaste og kjøpe nytt, ber disse bedriftene i hovedsak om to ting. Det ene er at det offentlige skal begynne å reparere ting istedenfor å velge billigste modell som fort går i stykker. Det andre er at de gjerne vil slippe moms på reparasjoner, for å kunne senke prisene og få flere kunder.
Klepp og Tobiasson har selvsagt rett i at momsfritak alene ikke vil løse hovedproblemet: mengden av billige varer med elendig kvalitet. Basert på MDGs dialog med reparatørbransjen i Kristiansand konkluderer jeg med at det trengs en rekke ulike virkemidler for at norsk økonomi generelt og varehandelen spesielt skal kunne bli sirkulær. Det trengs lengre garantitider og offentlige informasjonskampanjer om hvordan du kan ta vare på klær og sko slik at de varer lengre. Noen type produkter, som for eksempel klær med giftige fargestoffer og lamper som er limt igjen slik at man ikke kan bytte lyspære, bør åpenbart forbys. Offentlige etater må tenke livsløp og reparasjon, ikke bare billigst mulig innkjøpspris. I tillegg vil det være et skritt i riktig retning å fjerne moms på reparasjoner, for å støtte lokale kompetansearbeidsplasser som hver dag jobber for det grønne skiftet.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.
Artikkelen fortsetter under annonsen Läs mer…

Myten om Den norske kirkes privilegerte stilling

Sammenlignet med de andre trossamfunnene har Den norske kirke en langt mer arbeidskrevende tilgang til offentlig finansiering. Jeg synes ikke dette høres ut som et privilegium.
I DN 29. juni skriver Kjetil Wiedswang om «Den norske kirkes privilegerte stilling». Summen av det han skriver og ikke skriver gir et skjevt inntrykk av den faktiske situasjonen.
Den norske kirke er det eneste tros- og livssynssamfunnet som nevnes ved navn i Grunnloven. I den aktuelle paragrafen finner vi også nøkkelsetningen «Alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje». Wiedswang skriver at Stortinget har pålagt «hele folket å finansiere» Den norske kirke, men utelater at folket også finansierer de andre tros- og livssynssamfunnene. Grunnlovens likebehandlingsprinsipp gjennomsyrer både eksisterende og kommende lovverk på området.
Likebehandlingen fungerer slik: Både lokalt og nasjonalt må kirken lage budsjetter og levere søknader for å få tilgang til offentlige midler. De andre trossamfunnene må søke Fylkesmannen om godkjennelse én gang og deretter levere medlemslister hvert år, så kommer pengene – like mye per medlem som Den norske kirke får etter diverse papirarbeid og møtevirksomhet. Hvem er det som er privilegert her?
Artikkelen fortsetter under annonsen

Wiedswang synes det «er underlig at [kirkens] forsvarere ikke ser utfordringen i at troen på at kirkens Gud og kirkens mest sentrale læresetninger synker så raskt», men det premisset er feil. Både lokalt og nasjonalt jobbes det kontinuerlig med å fornye virksomheten og samtidig ta vare på tradisjoner, slik at flere kan kjenne tilhørighet til den kirken de er døpt inn i – og som syv av ti nordmenn er medlem av til tross for at utmeldingen til enhver tid er noen få klikk unna.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her. Läs mer…

Hjemmekontor og lederansvar

I DN 2. juli mener Anne Grete Schiøtz at jeg har en arkaisk tenkemåte når jeg hevder at ledere har ansvar for om medarbeidere skiller mellom arbeidstid og fritid. Det må nok være arbeidsmiljøloven hun da mener er arkaisk. Ansvaret for et fullt forsvarlig arbeidsmiljø ligger nemlig krystallklart plassert hos arbeidsgiver, og ledere kan ikke sende sine medarbeidere hjem på kjøkkenbenken uten å ha omsorg for at de ikke jobber mer enn det HMS-hensyn og loven tilsier. Det er lederen som har ansvar for å passe på at heller ikke hjemmekontoret har mer enn 40-timers uke, for eksempel.
Det finnes sågar en egen forskrift som regulerer at arbeidsgivere som ikke følger regelverket, kan bli straffet med bøter og fengsel inntil ett år.
Ifølge Schiøtz er ikke bekymringer om arbeidssituasjonen på hjemmekontoret et lederansvar, fordi «en kunnskapsmedarbeider er en selvdreven medarbeider». Det er etter mitt syn virkelig arkaisk hvis dette skal forstås som at det kun er «kunnskapsmedarbeidere» som er «selvdrevne» og «tar ansvar for at jobben blir gjort». Et kjennetegn ved norske arbeidstagere er at de generelt er autonome og selvdrevne, enten de nå arbeider på en sykehusavdeling, som elektriker, som IT-utvikler eller som lærer.
Hjemmekontor er en veldig god løsning i riktig omfang, og med gode HMS-vilkår. For å unngå at arbeidstagerne utnyttes på hjemmekontoret, bestemmer loven at det er lederen som har ansvar for arbeidsmiljøet og for at arbeidstagere får nok fritid.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.
Artikkelen fortsetter under annonsen Läs mer…

DN mener: Millimeterrettferdighet og smittevern er ikke en god kombinasjon

Informasjonskapsler og personvern
Dagens Næringsliv er ansvarlig for dataene du oppgir og dataene vi samler om dine besøk på DN.no. Vi bruker informasjonskapsler og dine data til å analysere og forbedre tjenestene, og til å tilpasse annonser og deler av innholdet du ser og bruker. Dersom du er innlogget, kan du endre dine innstillinger for personvern.
Les mer Ok, jeg skjønner Läs mer…

Unge og gamle, splittes på ny

Informasjonskapsler og personvern
Dagens Næringsliv er ansvarlig for dataene du oppgir og dataene vi samler om dine besøk på DN.no. Vi bruker informasjonskapsler og dine data til å analysere og forbedre tjenestene, og til å tilpasse annonser og deler av innholdet du ser og bruker. Dersom du er innlogget, kan du endre dine innstillinger for personvern.
Les mer Ok, jeg skjønner Läs mer…

Replikkstolpe

Covid-19 permitteringer og økonomisk teori
Dagens Næringsliv hadde fredag 26. juni en reportasje om dagens covid-19 relaterte permitteringsregler. Utgangspunktet for overskriften; «Tvinges til å igangsette en større nedbemanningsprosess», var et skriv som hotellkjeden Choice har sendt til statsråd Torbjørn R. Isaksen. Hotellkjeden anser at opptil 1000 ansatte kan bli sagt opp hvis ikke permitteringsreglene blir endret.

LO og NHO støtter opp om saken og foreslår at de nåværende permitteringsreglene utvides til 52 uker uansett fra når de ansatte ble permittert.
Per i dag har regjeringen bestemt at dagens covid-19 relaterte permitteringsregler skal gjelde til utgangen av oktober. Regjeringens hovedargument mot å utvide denne er at hvis bedriftene tillates å holde de ansatte i permittering inntil det er jobb til dem, vil dette kunne låse fast produktiv arbeidskraft som kunne gjort nytte for seg andre steder. I og for seg et gyldig argument, men argumentet gjelder for normale tider. Dagens situasjon er ikke normal.
Artikkelen fortsetter under annonsen

Covid-19 har resultert i en av vår tids største akutte økonomiske kriser, men den er akutt og relatert til en bestemt forbigående situasjon. Dagens permitteringsregler reflekterer dette. De er etablert for å motvirke det økonomiske sjokket av en forbigående krise. En utvidelse av permitteringsreglene til 52 uker vil derfor kun representere et akseptabelt tiltak for å motvirke de akutte konsekvensene av covid-19.
Argumentasjonen om innlåsing av arbeidskraft gjelder for økonomisk virksomhet over et lengre tidsrom men er ikke relevant for dagens situasjon. Det er vel heller slik at hvis arbeidslivet sier opp arbeidskraften istedenfor å permittere den så rammer dette de svakeste i arbeidslivet, unge og ufaglærte. Det er de som vil ha vanskeligst for å komme tilbake i jobb. Regjeringen bør derfor høre på LO og NHO og forlenge permitteringsreglene.
Må ha to energitanker i hodet samtidig
Cecilie Bjelland, direktør i Samfunnsbedriftene Energi
Bård Folke Fredriksen i Norske Boligbyggelags Landsforbund skrev i DN 1. juli at en ny modell for strømprising gjør det mindre lønnsomt å spare strøm. Reguleringsmyndigheten for energi ønsker effekttariff for å utnytte strømnettet bedre. Dette er en prismodell der de som belaster nettet mye på én gang betaler mer, mens de som fordeler strømbruken jevnt utover betaler mindre.

Fredriksen ønsker en mer rettferdig nettleie der kundene kan endre forbruket og investere i strømsparing. Det har jeg sympati for. Mitt hovedpoeng er at strømnettets begrensninger skaper utfordringer ved en økende bruk av elektrisitet. En ny prismodell gjør at vi bedre kan utnytte kapasiteten i strømnettet. Da unngår vi unødvendige milliardinvesteringer i nettet – en regning som til slutt vil ende hos kundene.

I tillegg til jevnere bruk av strømnettet, bør vi se på ulike måter for strømsparing for å få ned den totale strømbruken. Det ene virkemiddelet utelukker ikke det andre, og sammen kan de fremme elektrifiseringen av Norge – samtidig som vi holder kundenes kostnader nede.

Det ene virkemiddelet utelukker ikke det andre, og sammen kan de fremme elektrifiseringen av Norge

Mange tror at kraftbransjen støtter myndighetenes forslag om ny nettleie fordi de da kan tjene mer penger. Det er feil. Myndighetene fastsetter nettselskapenes tillatte inntekt. Videre er det innbyggerne – altså strømkundene – som eier de kommunale nettselskapene i Norge. Selskapenes motivasjon for innovasjon er derfor lavest mulig strømregning for sine eiere.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her. Läs mer…